Artslære gjennom lyriske tekster

Sammendrag

Dette videoessayet undersøker hvordan det lyriske språket kan være en inngang til å lære barn om artsmangfold og øke deres bevissthet om den pågående miljøkrisen. Utgangspunktet er en hypotese om at naturdikt kan gi et glemt språk for det vi er i ferd med å miste. Problemstillingen handler om hvordan dikt kan skape en emosjonell tilknytning til naturen og hjelpe barn å forstå verdien av artene som står i fare for å forsvinne. Tekstmaterialet består av seks dikt av norske lyrikere, som barna i prosjektet, 12 og 15 år gamle, leser. Barna reflekterer også over hvordan de opplevde diktopplesningene. Filmopptakene av plantene og blomstene ble gjort i et kulturlandskap, og i videoessayet benyttes også planteillustrasjoner og barnas egne tegninger av blomstene som visuelt materiale. Prosjektet viser at naturdiktene og det poetiske språket kan bidra til å styrke barnas forståelse av naturen og læring av artsnavnene gjennom en personlig og følelsesmessig tilknytning. Dette kan videre lede an til Emmanuel Lévinas' idé om et etisk ansvar i møte med «den andres ansikt» i alt levende. Metodisk bygger essayet på Christian Keathleys framheving av at personlig involvering og subjektive og emosjonelle aspekter kan tilføre forskning en ekstra dimensjon, og dermed nyansere forståelsen av et forskningsfelt. Videoessayet har forbindelseslinjer til andre bidrag i denne utgivelsen, som Music and Place av Tatjana Kielland Samoilow og The Most Beautiful Sea av Evelyn Kreutzer. Videoessayet har et didaktisk formål om å vise hvordan språk og litteratur kan brukes til å styrke barns naturkunnskap og bidra til bevissthet om bærekraftig utvikling.